Av Jens Hermundstad Østmoe
The economic-political system that Ragnar Frisch advocates, can be summarized in the following way: The real challenge is to develope, more and more, an economical and political system in which freedom and the ethical dignity of the individual hold the center of the stage (not freedom of the few, but for the many - as Henrik Wergeland would have it), at the same time as it opens up for utilizing the material resources in a true rational way. This can only be achieved via an advanced form of economical planning - 'frihetsplanlegging' - libertarian planning. This form of economical political system is called the third alternative, a social-individualist economic-political system. This excludes both a) that one or a few individuals are exploited and/or repressed by others, the many; as well as b) the others or the many are exploited and/or repressed by the few or one. Thus, Ragnar Frisch is a social-individualist on the economic-political map.
I denne forskningsrapporten skal vi bl.a.belyse Nobelprisvinner i økonomi - 1969 - Ragnar Frisch' (1895-1973) plass på det økonomisk-politiske kartet, ut fra hans økonomisk-politiske systembetraktninger fra artikler presentert i Sosialøkonomen, nå Økonomisk Forum, avisinnlegg og andre kilder. Frisch' anbefalinger og ideal hva økonomisk-politisk system angår kommer først og fremst fram i følgende artikler, titlene her oversatt til Engelsk: The unenlightened plutarchy, Integrity and democracy, What is democracy?, Economic democracy, The three stages, In the spirit of Henrik Wergeland, The upper class mentality is alive, Socially orientated or high finance orientated economic planning? Planned economy in the community, Hour of destiny, Gloomy May Day - or hope?, Why objectivity?. Nærmere om hvor disse artiklene er publisert, og når, er beskrevet i Kåre N. Edvardsen (2001) Ragnar Frisch: An annoted bibliography, Report 4/2001, Frischsenteret, ISBN 82-7988-026-7, og vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, med unntak av de artiklene vi siterer fra eller gjengir i sin helhet, se også kapitlet om litteratur. Edvardsen oversetter forøvrig ordet pengevelde til financialism, et misvisende uttrykk - plutarchy er den mest korrekte oversettelsen til engelsk. Edvardsens bibliografi har også korte sammendrag på engelsk av artiklene, og vi har derfor ikke funnet det nødvendig å komme med engelske sammendrag av disse arbeidene her. Vi har også sitert fra Memorandum 08.06.1961 fra Sosialøkonomisk Institutt i Oslo.
Vi tar her utganspunkt i, a) det økonomisk-politiske kartet bl.a. presentert i Jens H. Østmoe (1988) O mapa politico e económico: perspectivas de mudança dos sistemas de produção e distribuição, i Tecnologia E Liberdade, red.: J.M. Carvalho Ferreira, J. Freire og M.S. Pereira. Editorie Sementaira, Lisboa. s 62-69, portugisisk tekst, og b) Frisch' artikler som belyser hans anbefalinger og ideal hva økonomisk-politisk system angår, og c) drøfter ut fra dette Frisch' anbefalte økonomisk-politiske systems plass på det økonomisk-politiske kartet.
Autoritærgad =
Fig. 1. Det økonomisk-politiske kartet
Kartet viser a) de fire kvadrantene for hovedtypene av økonomisk-politiske systemer, 1. marxistiske, sosialisme pluss statisme, 2. populistisk/fascistiske, kapitalisme/økonomisk plutarki pluss statisme, 3. de libertære, sosialisme pluss autonomi og 4. liberalistiske, kapitalisme/økonomisk plutarki pluss autonomi, og b) sektorene for de 16 subsystemene, navngitt på kartet.
Konklusjonen på den følgende analysen, som vi her skal foregripe, er er at Frisch' anbefalte økonomisk-politiske system er en form for sosial-individualisme, se figur 1. Sosial-individualistiske systemer ligger like over sentrum på kartet, til høyre for avansert sosialdemokrati, og til venstre for avansert sosial-liberalisme, og til dels noe oppover. Sosial-individualistiske systemer representere ulike former for sosialistisk blandingsøkonomi, som ikke er marxistiske, hverken sosialdemokratiske, venstresosialistiske, kommunistiske eller kollektivistiske. Disse systemene er moderate libertære systemer, til dels meget fjernt fra det libertære ideal på toppen av kartet.
To fremtredende økonomisk-politiske tenkere, utenom Frisch, som tilhører denne økonomisk-politiske retningen, er Pierre Joseph Proudhon, og Bertrand Russel, se henholdvis: a) Pierre Joseph Proudhon (1840) Qu'est-ce que la propriété? ou Recherche sur le principe du Droit et du Gouvernment - What is Property? An Inquiry into the Principle of Right and of Government, France, og Pierre Joseph Proudhon (1863) Du principe fédératif et de la nécessité de reconstituer le parti de la révolution - The Federal Principle, France; og b) Bertrand Russel (1919) Roads to Freedom - Socialism, Anarchism and Syndicalism, (1918, revised 1919) George Allen & Unwin LTD, London.
Begrepene tredje alternativ, tredje samfunnsform eller vei til frihet er brukt som betegnelser på sosial-individualistiske systemer. Frisch bruker betegnelsen tredje alternativ, Proudhon bruker tredje samfunnsform, se Mads Strand og Hans Petter Aastorp (1973) Anarkistisk lesebok - En antologi, Pax Forlag ISBN 82-530-0519-9, s 20, og Russel skriver om veier til frihet.
Om Proudhon uttaler historikeren Woodcock "... we must regard Proudhon as a social individualist", se p. 99, George Woodcock (1979): Anarchism, Penguin Books. I sin bok The Federal Principle anbefaler Proudhon en sosialistisk, libertær, blandingsøkonomi: " ...that monarchy and democracy, communism and anarchy, all of them unable to realize themselves in the purity of their concepts, are obliged to complement one another by mutual borrowings. There is surely something here to dampen the intolerance of fanatics who cannot listen to a contrary opinion... They should learn, then, poor wretches, that they are themselves necessarily disloyal to their principles, that their political creeds are tissues of inconsistencies... contradiction lies at the root of all programs. ...writers have mistakenly introduced a political assumption as false as it is dangerous, in failing to distinguish practice from theory, the real, from the ideal... every real government is necessarily mixed...". p 21. I What is property? lanserte Proudhon sin hypotese om at "eiendom er tyveri", men dette gjaldt likevel ikke alle former for privat eie, i det han forsvarte det han kalte "besittelse", som innebar en begrenset form for eiendomsbesittelse innenfor lovens ramme.
Russels tilknytning til sosial-individualismen går fram av følgende sitat fra Roads to Freedom, hvor han anbefaler: "...a form of Guild Socialism, leaning more, perhaps, towards Anarchism than the official Guildsman would wholly approve. It is in the matters that politicians usually ignore - science and art, human relations, and the joy of life - that Anarchism is strongest...", p 210, and "Guild Socialists ... growing naturally out of the autonomy of industrial guilds, by which they hope to limit the power of the state and help to preserve individual liberty." p. 141.
Det er ingen tvil om at Frisch var sosialist. At han også representerer en sterk individualisme eller individualisering, kan heller ikke betviles. Det kan derfor ikke herske tvil om at Frisch er en sosial-individualist på det økonomisk-politiske kartet. Frisch' tredje alternativ, en form for sosial-individualisme, kan sammenfattes i følgende formulering: The real challenge is to develope, more and more, an economical and political system in which freedom and the ethical dignity of the individual hold the center of the stage (not freedom of the few, but for the many - as Henrik Wergeland would have it), at the same time as it opens up for utilizing the material resources in a true rational way. This can only be achieved via an advanced form of economical planning - 'frihetsplanlegging' - libertarian planning. This form of economical political system is called the third alternative, a social-individualist economic-political system. This excludes both a) that one or a few individuals are exploited and/or repressed by others, the many; as well as b) the others or the many are exploited and/or repressed by the few or one.
Denne sammenfatningen er i hovedsak basert på følgende arbeider av Frisch: Redelighet og demokrati, Hva er demokrati, Det uopplyste pengevelde, Hvorfor saklighet, Økonomisk demokrati og Tenkningens slave, ikke dens herre, se litteraturlisten. Frisch, med sine planøkonomiske tendenser, ligger sannsynligvis noe til venstre for Proudhon og Russel innenfor den sosial-individualistiske sektoren på kartet, nær, men ikke innenfor, sosialdemokratiet. Frisch brukte selv uttrykket frihetsplanlegging om sin form for økonomisk planlegging. Selv om Frisch langt fra var noen anarkosyndikalist og revolusjonær, står han nok nærmere den formen for libertær planlegging som kom til uttrykk i Santillans bok om den økonomiske organiseringen i tilknytning til den spanske revolusjon 1936-39, enn Proudhon og Russels økonomisk-politiske systemforslag, se Diego Abad de Santillan (1936) El organismo economico de la Revolución, Espanã. I Økonomisk demokrati, se kapittel VI, nevner Frisch en samtale mellom Russel og Gunnar Bøe, som sto Frisch nære i synet på det tredje alternativ. Det var altså en forbindelse mellom disse betydelige tenkerne innenfor den sosial-individualistiske idé-retning.
I Integrity and democracy - Redelighet og demokrati, Universitas, nr 10 september 1946, vol 1., kan vi lese følgende grunnleggende betraktninger om Frisch' syn på demokrati:
"Demokratiets forsvar ligger i en høy åndelig kultur som ikke bare holdes som privilegium for en snever krets, men bringes ut til hele folket. Dette var hva rektor Mohr sa oss i sin tiltredelsestale. Vi føler at dette er riktig. En slik kultur vil vi være med å kjempe for. Det kan gi innhold til og perspektiv over arbeidet vårt.
Det er gamle, men uforgjengelige verdier vi nå ser i ny belysning. Vi ser for oss Henrik Wergeland og tenker på hans virke blant dem som ikke fløt ovenpå i samfunnet. Han ville reise dem, gjøre dem til sterke, ærlige mennesker. Han ville gjøre dem rette i ryggen for at de skulle få et glimt av det uendelig store han selv så. Derfor ville han lære dem både om grønnsakdyrking og lesing.
Har du noengang tenkt over og forstått denne merkelige kombinasjonen: grønnsakdyrking og lesing? Grønnsakdyrkingen skulle hjelpe folk materielt. Det var en nødvendig forutsetning for arbeidet med å gjøre dem rette i ryggen. Lesingen skulle heve dem opp i et høyere åndelig plan. Først dette ga livet virkelig innhold. Det ligger en dyp visdom i Henrik Wergelands brennende iver for disse to tingene: grønnsakdyrking og lesing.
Nå forstår vi dette bedre enn da vi hørte om det på skolen. Gjennom tunge år har vi fått føle på kroppen hva nettopp denne problemstillingen betyr. Krigen og avstengingen har vist oss hvorledes vi er avhengige av det materielle. Men det har sannelig også lært oss at det materielle må beherskes av noe høyere som vi har inne i oss. Noe som er felles for oss alle uten hensyn til stand og yrke, men som inneholder en særlig forpliktelse for oss studenter og universitetslærere... Det reiser krav til oss på mange måter. Det reiser bl.a. et krav til deg, student, om redelighet i store og små ting... Er du sikker på at du er redelig? Er du til bunns slik som Henrik Wergeland ville det, slik du må være for at demokratiets sak skal seire?... Oppgjøret med landssvikerne og alt det der blir bare spillfekteri hvis ikke du seierer i kampen for Wergelandssinnet hos deg selv."
Frisch refererer flere steder til et frihetsbegrep i Henrik Wergelands ånd. Henrik Wergeland (1808-45) var influert av de noe sosial-individualistiske tendensene i sin levetid og uttalte bl.a.: "Hør mig, Despot! Jeg være vil din Pestilents mens jeg er til! Om Nordamerikaneren: Gid rastløse Flid vi af Yankeen lærte! Men ei vil vi have en Dollar til Hjerte. Om Franskmanden. Vi ham taknemmelig maa hylde. Vor Frihed vi Revolutionen skylde." (Kilde: Henrik Wergeland (1844-45) Samlede skrifter IV. Avhandlinger, opplysningsskrifter, 7. Bind, s.235, 255 and 256) .
I Why objectivity? - Hvorfor saklighet?, Arbeiderbladet 14.12.1949, kommer Frisch inn på et vesentlig trekk ved det tredje alternativ, sosial-individualismen, nemlig saklighetens betydning: "Kommunismen trenger ikke sakligheten (for den ordner det ved G.P.U [siden KGB, red. anm.]) den ultraliberalistiske kapitalismen trenger den heller ikke (for den ordner det ved en inntektsfordeling som virker automatisk og derfor heller ikke behøver å drøftes), men den løsningen som vi for enkelhets skyld kan kalle det tredje alternativ må bygge på sakligheten. For oss som tror på og kjemper for dette tredje alternativ blir sakligheten rett og slett et spørsmål om liv og død.
Jeg sa liv og død, og mente det både i legemlig og åndelig forstand. Overdrivelse? Men så forsøk da å se perspektivet i øst-vest-kampen. Forsøk å se hva som vil skje hvis vi ikke klarer å realisere det tredje alternativ.
Forsøk å se hva sakligheten betyr nettopp for dette tredje alternativet. Dette alternativet som søker så langt som det overhodet er mulig å trekke både store og små fram til å ta ansvar, ikke bare sjefen for det hemmelige politiet, eller rikingen, eller fageksperten eller den superintellektuelle.
Hvis vi forsøker å angripe problemet etter dette alternativet, reiser det seg et kjempeproblem: Problemet om å bevare, forynge og nyskape organer som virkelig kan bringe til uttrykk velferdsinteressene til de ulike samfunns-grupper, og avveie dem mot hverandre. Problemet om å gjennomføre økonomiske ordninger som i sine konsekvenser er så kompliserte og vidtrekkende at de nesten kan ta pusten fra en, men som det likevel ikke nytter å vike tilbake for. Problemet om å avveie mot hverandre på den ene side ønsket om størst mulig frihet for den enkelte person eller den enkelte gruppe og på den annen side ønsket om høy levestandard og høy beskjeftigelse, to mål som i mange henseender står i skarp konflikt med hverandre. Tenk et øyeblikk over hva kravet om saklighet betyr i hele dette komplekset! Tenk over dette, og se om det er for meget sagt at saklighetskravet er et spørsmål om liv og død for dem som kjemper for det tredje alternativet."
I Ragnar Frisch (1961) Tenkningens slave, ikke dens herre, Memorandum av 8. juni fra Sosialøkonomisk Institutt, Oslo, basert på et radioforedrag om datamaskiner, hevdes det følgende:
"De samfunnsøkonomiske forholdene i vår tid er så kompliserte at det er vanskelig å få oversikt over dem. Ikke minst er det vanskelig å finne ut hva som er mulig og mest fornuftig å gjøre når det er visse målsetninger en vil søke å realisere. Derfor trenges det vitenskapelige eksperter til å utrede disse spørsmålene. Men det vil ikke si at vi på nåde og unåde skal overgi oss til et ekspertstyre. Ekspertene skal bare utrede. De skal ikke avgjøre sakene. Iallfall i de store sakene må avgjørelsen i siste instans stå under kontroll av folkeopinionen og de folkevalgte. Det er dette som er demokrati. Ikke minst er det et fundamentalt kjennetegn ved vår form for demokrati at selve de målene vi skal stille oss og de mulighetene som foreligger for å nå dem, blir gjort til gjenstand for offentlig diskusjon.
Her synes det å være en uløselig motsigelse. På den ene side trenges det et solid vitenskapelig grunnlag for at det offentlige ordskifte i aviser og tidsskrifter og forsamlinger ikke skal bli brakt ned til ørkesløst snakk eller bjeffing på to sider av et gjerde. Og på den annen side er det jo umulig at alle borgere kan bli utdannet til sosialøkonomiske eksperter.
Her er det de elektroniske regnemaskinene kan komme oss til hjelp hvis de blir brukt på en klok og fornuftig måte. Ved maskinenes hjelp kan ekspertene få klarlagt den påregnelige virkningen av en hel rekke forskjellige alternativer i den økonomiske politikken. Alternativene som det eller det andre politiske parti eller idéretning kan være særlig interesert i. Og disse alternativene og deres virkninger kan så bli gjort til gjenstand for offentlig drøfting.
Sike drøftinger vil i mangt og meget komme til å ligne de drøftinger som allerede for lenge siden er blitt tatt i bruk når det gjelder f.eks. ordning av livsforsikringsformer, sosiale trygdeordninger og liknende. I de spørsmålene kommer det inn mange slags aktuarmessige og matematiske beregninger hvis resultater den jevne meningsberettigede borger bare kan ta til etterretning, men det forhindrer ikke at han kan gjøre seg opp en meget bestemt mening om hva disse resultatene betyr i en større menneskelig sammenheng.
Det å utvikle en liknende teknikk for offentlig drøfting av de store, generelle økonomisk-politiske problemer er etter min dypeste overbevisning den vei vi må gå i framtiden hvis vi skal klare å bevare de sidene ved demokratiet som vi anser som umistelige...
Når vi ser på det som foregår på det økonomiske og politiske plan i Vesten nå, synes det å være langt igjen til en erkjennelse av at dette er det alt overskyggende problemet som vårt demokrati står overfor. Det er så langt igjen at det er dypt tragisk."
Dette skrev og uttalte Frisch på radioen altså i 1961. Man må vel kunne si at vi har kommer nokså langt i den retningen Frisch savnet i Norge i dag.
De øvrige ovennevnte arbeidene av Frisch har vi sitert i sin helhet i egne kapitler. Disse representerer etter vår mening klart sosial-individualistiske standpunkter, og vi har sitert dem i sin helhet og gjort dem tilgjengelige på Internett, for at flest mulig skal få kjennskap til disse etter vår mening stadig relevante eksempler på sosial-individualistisk tenkning. Sosial-individualismen er en økonomisk-politisk retning som stadig er aktuell, det er bl.a. hevdet at Norge siden 1994/95 har hatt et slags sosial-individualistisk system, om enn noe annerledes enn Frisch' anbefalte modell.
Ragnar Frisch la stor vekt på å skille mellom sak og vurdering i sin økonomiske forskning. Ut fra hans økonomisk-politiske systembetraktninger har bl.a Preben Munthe indikert at Frisch selv brøt med sitt skille mellom sak og vurdering: "Under EF-kampen stilte Frisch opp med hele sin enorme vitalitet og alt sitt engasjement. Det var eiendommelig å oppleve hvor sterkt hans tro kom inn i hans aktivitet. Han kunne naturligvis ikke bevise at det ville gå Norge ille økonomisk sett dersom vi sluttet oss til Fellesmarkedet. Men han ville så gjerne tro at EF førte en mindre opplyst politikk enn det vi gjorde, og at dette ville ha så katastrofale følger at det mer enn oppveide det vi kunne vinne ved et større marked. Derfor ble hans budskap en høyrøstet trosbekjennelse, der han ikke unnslo seg for å bruke de mest vulgære argumenter. Verst gikk det trolig ut over Leif Johansen, som hadde bedt Frisch skrive forord til en av hans anti-EF-brosjyrer. Mens Leif Johansen selv argumenterte nøkternt og sympatisk for sitt syn, dro Frisch ut med syvmilsstøvler over stokk og stein... Hva var så Frisch' eget ideal? Naturligvis et land med velutviklet planøkonomi og demokratisk styresett. EF-striden gjorde ham mer og mer skeptisk til de store stater, og i et intervju i forbindelse med nobelprisen i Sveriges Radio holdt han Island opp som eksempel. De venstreradikale fikk etterhånden Albania som sitt ideal. Frisch fant sitt ideal nord i Norskehavet. For mange studenter kom Frisch' mangel på argumentering under EF-debatten som en stor skuffelse. Den samme Frisch hadde selv prentet inn i dem at de måtte skille skarpt mellom "sak" og "vurdering". Den økonomiske analysen skulle være uangripelig, mens uenighet om mål hørte med til dagens orden. Og så opplevde de samme studenter at profeten selv var den groveste grensekrysser. De var skuffet, kanskje også sjokkert." Kilde, Preben Munthe (1992) Norske økonomer - Sveip og portretter, Universitetsforlaget (1992) ISBN 82-00-21616-0, s. 126-127. Det er hevdet at også Island har, og lenge har hatt, et sosial-individualistisk system.
Vi slutter oss ikke til Munthes kritikk av Frisch. Munthes kritikk er etter vår mening preget av hans tilsynelatende positive vurdering av EU og ellers markedsliberalistiske og høyre-sosialdemokratiske tendenser. Vår mening er at a) Munthe overgår Frisch hva angår sammenblanding av sak og vurdering i dette ovenfor angitte sitatet, og b) ikke yter Frisch rettferdighet når det gjelder hans anbefalinger av økonomisk-politisk system, - som c) - når vi skjærer gjennom polemikken, er en ganske saklig framstilling av et sosial-individualistisk system.
At Frisch enkelte steder uttrykte en viss tro på Sovjet-kommunistenes evne til planlegging, uten, ser det ut til, å mistenke signifikante mengder "luft i kalkylene", får vi avskrive på kontoen for sjarmerende naivitet. At Frisch var for frihet og for reelt demokrati, og omtrent like sterkt mot kommunismen som Proudhon, er imidlertid ganske sikkert.
En ganske liten nyttårsbetraktning
Av professor Ragnar Frisch, fra Sosialøkonomen nr 1 1961 vol. 15.
Noen mener at demokrati er det som vokste fram da kongenes opplyste enevelde etterhvert ble mer og mer fullstendig avløst av det uopplyste pengevelde. Det var den patentordningen som skulle virke så automatisk at den ikke trengte noen opplysning. Det var den ordningen som kom til å herske de fleste steder i det 19. århundrede og som fremdeles hersker i bare svakt beskåret form i de fleste land i Vesten inklusive vårt eget og de grupperinger vi tilhører. Ennå er det mange som er forkjempere for denne form for velde fordi det representerer «friheten» (for noen).
Andre mener at demokrati er en form for åndelig diktatur som er nødvendig for å avskaffe det uopplyste pengevelde. Det var folkedemokratienes form. Den som vokste fram i første halvdel av det 20. århundrede i mange av de østlige land. De nyeste landene i Asia og Afrika står tvilende og vet ikke hvilken av disse to besnærende - eller kanskje ikke så besnærende? - tolkinger av demokrati de skal støtte seg til.
Men så er det også noen - ennå bare noen få, men etterhvert flere og flere - som mener at demokrati ikke er en faktisk eksisterende patentordning, men en uopphørlig bestrebelse. En ydmyk og intens bestrebelse for å finne stadig bedre og bedre løsninger på det mangeslungne og fint forgrente, nesten paradoksale men aldri i evighet uløselige, problemet om hvorledes vi samtidig skal kunne ordne samfunnsøkonomien virkelig opplyst rasjonelt og likevel skal kunne pleie og verne menneskeverdet og frihetsfølelsen - ikke hos noen få utvalgte men hos alle, slik som Henrik Wergeland ville det.
Fra Sosialøkonomen nr 7 1961 vol. 15.
Professor Ragnar Frisch om Fellesmarkedet (Nå EU, red. merk.)
Innledning ved Sosialøkonomens redaksjon fra 1961:
Regjeringen har ennå ikke tatt standpunkt til hvilken holdning vi skal ta til Fellesmarkedet. Det er vel heller ingen gitt i dag å uttale seg om hva resultatet vil bli. Noen hver av norske økonomer har kanskje sine tanker og meninger, men vi vet ingen som med større klarsyn og fagkunnskap skulle kunne uttale seg om dette enn professor Ragnar Frisch. Når vi besluttet at septemberintervjuet skulle dreie seg om Fellesmarkedet, var det derfor ingen andre vi heller ville be om en uttalelse enn nettopp han. Vi tror det er det korteste intervju «Sosialøkonomen» noensinne har inneholdt.
Vi ba professor Frisch om en orientering for «Sosialøkonomen» om hans syn på Fellesmarkedet. Han svarte med å vise til sin artikkel i «Orientering» for 19. august i år (1961, red. merk.). -- Det gir i aller største knapphet mitt syn. Se om du kan finne noe der du kan sette sammen.
Vi leste artikkelen om igjen, med saksa i hånd. Resultatet ble at vi klippet ut alt sammen. Selv om de fleste lesere vel allerede er kjent med innholdet tillater vi oss likevel å sitere artikkelen «Det uopplyste pengevelde» i sin helhet:
«Hvis arbeidet med å organisere et europeisk - eller et mer omfattende - fellesmarked virkelig hadde bygget på en forståelse av det som, sett i historisk perspektiv, er Vestens problem i dag, ville jeg helt og fullt vært en tilhenger av fellesmarkedet og Norges tilslutning til det.
Men slik er ikke situasjonen. De nåværende bestrebelser i retning av et fellesmarked bygger på rent dagdrømmeri. De bygger på fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer ved å gjenopplive det uopplyste pengevelde, dvs. ordningen med frie markeder, fritt slag for storfinansen, fri etableringsrett, det rene pengeøkonomiske profittmotiv som ledetråd for hva som er de «beste» investeringer osv. Dette uopplyste pengevelde var den ordningen som i sin tid avløste kongenes opplyste enevelde.
Fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer med denne ordningen og nå bare gjennomføre den innenfor større geografiske områder enn før, er utbredt i alle de vestlige land, både i dem som har konservative regjeringer og i dem som har regjeringer som kaller seg sosialistiske. Typisk konservativ ledelse er det i England, Vest-Tyskland og De Forente Stater. Det blir mer og mer, klart at den demokratiske valgseier i De Forente Stater ikke på noen måte har ført dette landet tilstrekkelig langt vekk fra det uopplyste pengevelde. Og de nordiske sosialistpartier er etterhvert blitt så «borgerlige» at også de tenker og handler på en måte som bare ganske svakt atskiller seg fra filosofien om det uopplyste pengevelde. Dette har ført til at hele fellesmarkedspsykosen nå har kommet til å konsentrere seg om ting som sett i stort perspektiv bare er krusninger i overflaten av problemet. En har festet seg ved disse enkeltfordeler som fellesmarkedet kan medføre (større markeder som gir muligheter for spesialisering osv.) uten å se at en for å oppnå disse enkeltfordeler har gitt seg ut på noe som økonomisk vil føre til et tap som i størrelse langt oppveier de enkeltfordeler som fellesmarkedet kan medføre. Tapet består i at det uopplyste pengevelde bare i korte konjunkturperioder kan føre til noe som ligner full utnyttelse av de materielle ressurser. I det lange løp må det føre til stagnasjon eller iallfall bare til langsom vekst .
Å gjenopplive det uopplyste pengevelde er som om en vil forsøke å finne svaret på et stort og vanskelig regnestykke, og så i forblindet iver tar i bruk metoder som kan gi en mer nøyaktig bestemmelse av fjerde og femte desimal i svaret uten å se at disse metodene samtidig fører til større feil i første og annen desimal.
Det er tre alternativer for fremtiden. Det ene er den kinesiske tese at Vesten må utslettes ved en atomkrig. Det annet er den sovjetrussiske tese at atomkrig må unngås, ikke bare på grunn av dens umenneskelighet, men også fordi den er ganske overflødig . Det er nok å la Vesten fortsette i sin sta og forståelsesløse dyrking av det uopplyste pengevelde. Da vil Vesten om kort tid av seg selv falle til jorden som en overmoden pære. Det tredje alternativ er at Vesten i den tolvte time skal skal våkne til forståelse av det virkelige problemet.
Det virkelige problemet er hvorledes vi skal kunne finne et økonomisk og politisk system som setter individets frihet og moralske og etiske verdighet i sentrum (og med frihet mener jeg ikke frihet for de få til å utnytte de mange, men de manges frihet slik som Henrik Wergeland ville ha den), og som samtidig gjør det mulig å utnytte de materielle ressurser - naturrikdommene og den menneskelige kunnskap - på en virkelig rasjonell måte. Å løse den ene av disse to oppgaver på bekostning av den annen, er ikke særlig vanskelig. Det er kombinasjonen av de to målsettinger som er det virkelige problemet. Å gå inn for å løse det er det tredje alternativet .
Det kan bare løses ved en høyverdig form for planøkonomi, nasjonalt og internasjonalt. De elektroniske regnemaskinene og de moderne økonometriske metoder har gitt oss det tekniske hjelpemiddel til å løse dette kjempeproblemet. Spørsmålet er bare om Vesten vil ha så mye sunn fornuft og så mye sosial samvittighet at den for fullt vil gå inn for å bruke dette hjelpemidlet til å finne en løsning etter det tredje alternativ.
Det er min dypeste overbevisning at Vesten vil være håpløst fortapt hvis den ikke i den tolvte time våkner opp til erkjennelse av at dette tredje alternativet er dens eneste sjanse, men fortsetter å leve videre i fiksjonen om at det å gjenopplive det uopplyste pengevelde og bare spre det til større geografiske områder, kan være et brukbart fjerde alternativ. Er det utopi å tro på det tredje alternativet? Jeg vil aldri holde opp med å tro at det ikke er utopi. Derfor har det vært en skuffelse for meg at Norge og de norske forhandlere ved de internasjonale drøftinger ikke har forstått det historiske perspektiv, og derfor ikke har forstått at de måtte legge all sin kraft i å forklare for de store landene i vest at det tredje alternativet er Vestens eneste sjanse. I steden har de norske forhandlere og det norske publikum brukt all sin tid og kraft - og fortsetter med å gjøre det - på å regne ut hva Norge kan tjene eller tape i stort og smått på den ene eller annen konto under industri, skipsfart, fiske og jordbruk under den gitte forutsetning at fellesmarkedet skal gjennomføres etter det uopplyste pengeveldes prinsipp.»
Ragnar Frisch
Arbeidernes Opplysningsforbund 1951
FORORD
Dette lille hefte inneholder - med noen små endringer - to artikler fra tidsskriftet “Kontakt” for oktober 1950 og februar 1951. Da disse artiklene måtte utformes slik at de kunne leses hver for seg, er det i siste artikkel på et par punkter blitt noen små gjentakelser i forhold til første artikkel. I hovedsaken danner imidlertid dette stoffet et samlet hele.
Ragnar Frisch.
LITT OM ØKONOMISK DEMOKRATI
og hvorfor det er nødvendig å popularisere også noen av de nyeste forskingsresultater i økonomikken.
Den massive arbeidsløshet som hersket i de fleste land i 1930- årene førte til en paradoksal situasjon. Levestandarden gikk ned samtidig som det var overflod på produksjonsmidler og arbeidskraft. Næringsmidler ble ødelagt med hensikt mens folk håpet på og bad for at en eller annen ting skulle inntreffe som til slutt kunne gjøre det mulig for dem å bruke deres egen arbeidskraft for å få tilfredsstilt deres egne behov. Denne utviklingen førte med seg en ganske enkel, men fundamental slutning: Hvis det demokratiske system skal overleve, må demokratiet klare å forhindre slike paradoksale situasjoner. En eller annen slags foranstaltning, en eller annen slags forandring i økonomisk politikk eller i det økonomiske system må innføres, slik at risikoen for massiv arbeidsløshet kan bli fjernet, samtidig som en kan beholde de grunnleggende egenskapene ved det demokratiske system: frie valg og alle disse tingene som kommer inn under den generelle betegnelse menneskerettighetene. Det er en forholdsvis enkel sak å løse sysselsettingsproblemet hvis en vil innføre en totalitær styreform som avskaffer frie valg og de elementene av frihetsidealet vi sammenfatter under begrepet menneskerettighetene.Vanskelig blir det først i det øyeblikk vi kombinerer målsettingene, dvs. når vi forlanger en løsning av sysselsettingsproblemet under bibehold av de demokratiske prinsipper. Da blir det nødvendig å tenke modig etter nye linjer og være forberedt på at løsningen ikke kan finnes ved noen enkel formel.
Da vil det kreves en dyptpløyende systematisk analyse som grunnlag for den økonomiske politikken. Det er helt utilstrekkelig å bygge den økonomiske politikk bare på den slags fakta og den slags forklaringer som er tilstrekkelig enkle og tilstrekkelig gamle til å være blitt alminnelig anerkjent. Analysen må gå langt forbi dette. Det er en særskilt grunn til det. Resultatene av den økonomiske forsking slik den drives i de økonomiske forskingsinstitutter, i forskingsgruppene og av enkeltpersoner blir nesten aldri anerkjent straks. Som regel tar det lang tid før det skjer. Men de økonomiske kjennsgjerninger venter ikke på denne anerkjennelsen. Hele bakgrunnen av kjennsgjerninger skifter ustanselig. Nye økonomiske systemer, nye målsettinger, nye produksjonsteknikker kommer stadig fram og nødvendiggjør nye slags statistiske opplysninger og nye analysemetoder. Oftest går det derfor slik at når forskingsresultatene endelig er blitt alminnelig anerkjent, er de også blitt foreldet, og det som da trengs, er noe helt annet.
Denne tilstand må vi forsøke å få en forandring i. Vi må se oss om etter midler til hurtigst mulig å få nyttiggjort de nyeste og mest framskredne forskingsresultater og få anvendt dem på dagens økonomiske politikk. Og den grunnleggende forsking selv må stadig være på vakt og lete etter nye statistiske opplysninger og nye analysemetoder som kan passe til de nye kjennsgjerninger. Som noen eksempler kan nevnes følgende fire kjennsgjerninger som det nå er på høy tid at en får innarbeidet i de sosialøkonomiske analysemetoder.
For det første må en nå på en mer effektiv måte ta hensyn til at det har foregått en forandring i det politiske klima i den retning at det nå er mulig å bruke direkte økonomiske kontroll-foranstaltninger i større utstrekning enn før. Det er vel neppe noen som anser disse kontrollforanstaltningene som et gode i seg selv. Og alle er vel klar over at mange av de forenklete og grove kontrollforanstaltninger som måtte improviseres etter krigen, er langt fra ideelle. Men mange regner med at situasjonen ofte vil være slik at kontrollforanstaltninger av en eller annen art kan forsvares. Det skaper en rekke nye problemer m. h. t. statistiske opplysninger og økonomiske analysemetoder. Vi trenger metoder som er så generelle at de kan vise oss i hvilke henseender resultatene vil endres alt ettersom kontrollsystemet endres. Som et grensetilfelle i en slik generell teori kan vi så få fram den klassiske situasjon med fri markedslikevekt.
For det annet er det skapt en ny standard for sosial rettferdighet. En er ikke lenger villig til å godta den inntektsfordeling som vil danne seg av seg selv under en fri alles kamp mot alle. Vi er ikke lenger interessert i å få et stort nasjonalprodukt bare for nasjonalproduktets egen skyld. Vi stiller nå visse uavviselige krav til en rettferdig fordeling av det. Vi ville, om det skulle være nødvendig, foretrekke et noe mindre nasjonalprodukt med en rettferdig fordeling framfor et ekstremt oppdrevet nasjonalprodukt med en skrikende skjev inntektsfordeling. Den sosiale målsettingsdrøftingen er dermed kommet inn som en grunnleggende del av nærsagt enhver økonomisk analyse.
For det tredje er stimuleringen til produktiv arbeidsinnsats nå kommet mye mer i forgrunnen enn før. Det skyldes ikke bare etterkrigstidens gjenreisningsproblemer, men en klarere forståelse av at arbeidsinnsatsen er den grunnleggende faktor i ethvert progressivt samfunn. Sysselsettingsproblemet kan derfor i vår tid ikke formuleres som det å finne på noe som folk kan være opptatt med, men som det å skape høy og produktiv sysselsetting. Det kan ikke gjøres bare ved agitasjon. Det kreves også en slik utforming av den økonomiske organisasjon at det blir i den enkeltes interesse å gjøre en stor innsats.
For det fjerde er det nå i mange land på grunn av valutasituasjonen satt snevre grenser for regjeringens manøvreringsfrihet med hensyn til slike økonomiske virkemidler som forutsetter import.
Alle disse kjennsgjemingene har i høy grad komplisert analysen av de økonomiske samfunnsproblemene. Analysemetodene må bli omformet slik at alt dette nye kan finne sitt uttrykk på en like presis og fullstendig måte som den hvormed teorien hittil har behandlet det klassiske tilfelle med fri markedslikevekt. De nye tingene må bli brakt til uttrykk i det generelle analyse-apparat på en slik måte at en får klart fram hva som er objektiv vitenskap og hva som er menneskelige eller politiske vurderinger.
Jamføringen mellom gamle og nye analysemetoder blir særlig dramatisk hvis vi stiller mot hverandre fordelingsproblemet og produksjonsproblemet. Med den form for omsetning og fordeling som nå brukes: offentlige eller private bedrifter som utbetaler lønn til sine arbeidere og funksjonærer og kanskje utbytte til sine innehavere, markeder hvor det omsettes varer som betales med penger etter visse priser, skatteoppkrevninger beregnet på grunnlag av inntekt eller omsetningsbeløp osv., hele dette system, slik det nå er utformet, bevirker at det oppstår en uløselig konflikt mellom det å fremme produksjonen og det å fremme en rettferdig fordeling. De to målene er under den nåværende ordning blitt filtret inn i hverandre på en ulykkelig måte som gjør at en god løsning av det første problemet som regel utelukker en god løsning av det andre problemt og omvendt. Slike endringer i priser, lønninger, skattesatser osv. som kan stimulere arbeidsinnsatsen vil meget ofte virke imot det vi har oppstilt som et rettferdig fordelingsmål. Og slike endringer i priser, lønninger, skattesatser osv. som går i retning av vårt fordelingsmål, vil meget ofte nedsette arbeidsinnsatsen. Her må vi forsøke å sette inn med nye konstruktive løsninger. Vi må forsøke, så langt det overhodet er mulig, å få viklet disse to problemene fra hverandre. Med et slagord kan vi si: Produksjonsvirkningen og fordelingsvirkningen må atskilles. De foranstaltninger og midler en bruker i den økonomiske politikken må utformes på en slik måte at det ene formålet ikke kommer til å slå det annet i hjel. Og der hvor konflikten mellom de to formål er uløselig, må alternativene legges fram på en slik måte at vurderingselementet blir tydelig erkjent.
Om dette kjempeproblemet og de andre nye problemene som ble nevnt foran, er det svært liten veiledning å finne i den gjengse økonomiske litteratur. Det gjelder ikke bare de ærverdige systemer og forfattere som danner innholdet i økonomikkens eldre historie: merkantilistene, fysiokratene, Adam Smith og de engelske klassikere og nyklassikerne med Alfred Marshall i spissen, men også de mer moderne retninger som er preget av Keynes' tankegang og New Deal-folkene i De forente stater. I forhold til problemstillingen i dag er det mer naturlig å klassifisere Keynes-tilhengerne og New Deal-folkene sammen med den kompakte masse av tankekonstruksjoner vi har arvet fra fortiden, enn med det som nå holder på å arbeide seg fram.
Jeg sier ikke dette av utakknemlighet mot de ærverdige systemer og forfattere jeg nyss nevnte. Hver for seg har de ytet mye av verdi. Og mye av det de har gitt oss, inngår bevisst eller ubevisst i vår tenkning i dag. Men det vi har arvet fra dem er i avgjørende henseender helt ufullstendig som analyseapparat til å angripe de praktisk-økonomiske problemene i verden slik den ser ut i dag.
Vil en bli kjent med de nye aktuelle spørsmålene, må en heller se hen til den dagsaktuelle polemikk i aviser og på møter. Men denne polemikken er til gjengjeld helt usystematisk. Den bare velter opp problemene uten å løse dem. Det som trengs, er derfor en ny dyptpløyende, systematisk analyse.
Alt dette gjør at vi nå befinner oss i et kappløp mellom økonomisk forskning og økonomiske kjensgjerninger. Det er ingen overdrivelse å si at det er et kappløp på liv og død. Ulykke for millioner vil bli følgen hvis ikke den økonomiske forskning og dens rikelige anvendelse vinner. Hvis vi taper, vil vi enten havne i et forenklet totalitært samfunn eller vi vil på ny komme til å bli vitne til paradoksale, ulykkelige tilstander, like ekstreme som dem vi hadde i 1930-årene, bare med ettertrykk på andre sider ved situasjonen, alt avhengig av i hvilke henseender anvendelsen av sunne økonomiske prinsipper og forskning er forsinket i forhold til de økonomiske kjennsgjerninger.
Det burde ikke vært nødvendig å dvele ved de politiske sider ved dette problemet. Men mange synes ikke å se perspektivet, så kanskje det kan være nyttig å trekke det opp i noen enkle konturer: Det er naivt å tro at opprustning og A-bomben og H-bomben eller noen av de følgende bomber i alfabetet i seg selv vil kunne sikre vestens demokratier. Disse midler kan være nødvendige i en overgangssituasjon, men i det lange løp er det noe ganske annet som vil bli det avgjørende. For å sikre sin eksistens må vestens demokratier for det første for alvor forstå det økonomiske kjempeproblemet som vår tid står overfor: Sikringen av en stabil og høy levestandard - herunder kulturutviklingsbetingelsene - hos de brede lag både i de industrialiserte land og i de store underutviklete områder på jorden, og for det annet må de klare å bevise at det går an å mestre disse økonomiske problemene samtidig som frihetsidealene og menneskerettighetene bevares. Dette beviset lar seg bare føre hvis en helt og fullt forstår nødvendigheten av å gå nye veier for hurtig å få nyttet resultatene av intensiv økonomisk forskning og få gjort det på en slik måte at ansvaret fremdeles kommer til å hvile hos de folkevalgte politiske organer. Hva de øvrige samfunnsvitenskaper kan yte i denne forbindelse har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om.
Alle disse betraktninger gjelder ikke bare innsamlingen av statistiske opplysninger og annet slags beskrivende materiale, men det gjelder i minst like høy grad utarbeidelsen av analysemetoder. Det er like lite tilfredsstillende å anvende fem eller ti år gamle analysemetoder på de økonomiske problemer i etterkrigstiden som det ville være å anvende fem eller ti år gamle statistiske opplysninger.
Kan det være noen mening i å trekke disse spørsmålene fram for et bredt publikum? Ville det ikke være bedre at publikum ble forskånet for disse problemene som hører hjemme i vitenskapens mest framskutte frontlinjer? Først når problemene og deres løsning har fått godkjenningsstempel fra en stor og ærverdig skare av økonomer, burde de vel bringes fram for publikum? Rent bortsett fra at problemene og deres løsning da ville være kommet for sent, er det en politisk, eller riktigere en moralsk, grunn til at publikum bør underrettes i tide. Her er vi ved kjernepunktet i det økonomiske demokrati: Det er ikke vitenskapsmennene, ikke ekspertene, som skal bære ansvaret for det økonomiske styre og stell. De skal gjøre sin innflytelse gjeldende bare i den utstrekning de kan klare å overbevise de representanter og organer som er utgått fra folket, om riktigheten og nytten av de vitenskapelige teorier.
Hitler fant at dette var en for komplisert framgangsmåte. Derfor forsøkte han seg på en annen metode. Han sa: “Stille i barnekammeret, dere behøver ikke å tenke, bare å lystre. Jeg og mine eksperter skal tenke for dere.” Den løsningen vil vi imidlertid ikke ha. Vi vil ha demokratisk kontroll. Selvfølgelig ikke kontroll av de tekniske enkeltheter. Men av de store linjer vil vi ha kontroll. Og kontrollen må bygges på en virkelig forståelse av problemene, ellers vil demokratiet bli oppløst innenfra av utenomsnakk og kjekl. Dette er nå blitt et spørsmål om liv og død for demokratiet.
Derfor må vi arbeide målbevisst for at den økonomiske forståelse kan trenge igjennom på alle hold. Det må komme i stand en ubrutt kontakt og grundig forståelse mellom alle ledd: vitenskapsmennene på det økonomiske område, administrasjonens forskjellige grener, næringsorganisasjonene og fagforeningene, teknikere, kalkulatører, arbeidsformenn og sist men ikke minst mannen på arbeidsplassen.
Det nytter ikke å nekte at når det gjelder det nyeste og mest framskredne forskningsarbeid er det ingen lett sak å få kontakt mellom folkets representanter på den ene side og vitenskapsmennene på den annen. Men det må lykkes. Vi må legge godviljen til, hver på sin måte.
Det stiller på den ene side krav til vitenskapsmannen. Han må lære i sitt populariseringsarbeid å tenke og snakke annerledes enn han er vant til. I sitt daglige arbeid vil han være intenst opptatt av en bestemt problemstilling. Kanskje har han arbeidet med den dag og natt i lang tid, slik at en mengde tankekombinasjoner og forutsetninger og presiseringer om denne problemstillingen ligger ordnet i hans underbevissthet. Da vil han så altfor lett komme til å springe over mange av disse leddene når han skal framstille saken for et bredere publikum. Visse tankebaner som i virkeligheten består av mange kompliserte ledd og som han selv i sin tid brukte lang tid på, de har han nå gjennomgått gang på gang i mange modifikasjoner, slik at hans hjerne til slutt har vent seg til en slags ubevisst snarveismetode. En psykolog vil formodentlig kunne fortelle oss at dette er noe av det vesentlige ved intuisjonen. Denne arbeidsmåten er helt nødvendig under forskerarbeidet, men den virker forvirrende i en populær framstilling. Den kan gjøre publikum rasende eller fornærmet eller fullstendig oppgitt, alt etter hvilke ledd i resonnementet det er som er blitt hoppet over. Jeg vet av egen erfaring at dette reiser en alvorlig vanske. Her må vitenskapsmannen ta seg sammen. Han må forsøke på en folkelig måte å vise veien helt fram til de dyptliggende prinsipielle problemene som det arbeides med i vitenskapens mest framskutte frontlinje. Vi må helt fram til dem fordi det i siste instans bare er gjennom løsningen av disse problemene at den aktuelle økonomiske politikken kan bli bygd på et solid, rasjonelt grunnlag. Bare disse problemstillingene vil være tilstrekkelig friske, ligge tilstrekkelig kloss opptil de aktuelle økonomiske kjennsgjerningene som det er politikkens oppgave å arbeide med.
Og publikum på sin side, alle de som i et økonomisk demokrati er kallet til å gi råd om eller bære ansvaret for en større eller mindre del av den økonomiske politikken, må gjøre en virkelig anstrengelse for å følge med i disse dyptpløyende økonomiske problemstillingene. De må ikke vike tilbake for et resonnement selv om det til å begynne med kan synes abstrakt. Vi kommer ikke utenom slike betraktninger. All erfaring - ikke minst når det gjelder offentlig ordskifte om viktige praktisk-økonomiske spørsmål - viser at hvis en stopper på halvveien i den logiske oppbyggingen, vil uklarheter og misforståelser og unødig strid fortsette med å bryte gjennom på ny og på ny. En får ikke tatt knekken på dem før en går langt nedi det abstrakte grunnlaget. Derfor må publikum gjøre en virkelig anstrengelse for å følge med. Bare hvis det blir gjort, vil vi kunne stabilisere demokratiet.
Selv om vanskene kan se store ut, må vi ikke la oss overvelde av dem. Vi må huske på at i grunnen er det bare en viss begynnelsesmotstand som skal overvinnes. Det er bare en viss tilvenningsprosess som må gjennomgås for at en skal bli vant til å tenke om prinsipielle og til en viss grad abstrakte ting. Hvis en bare vil gjøre et ærlig og tålmodig forsøk i denne retningen, vil en om en stund oppdage at det i grunnen ikke var så vanskelig som det så ut fra først av. Og en vil også oppdage at en til takk for strevet har fått herredømme over et mektig verktøy som kan finne anvendelse på nær sagt alle de økonomisk-politiske enkeltspørsmålene som dukker opp. En vil forstå at når først denne begynnelsesmotstanden er overvunnet, består resten bare i at en på ny og på ny anvender det samme verktøyet på nye spesialproblemer. Da vil en få se hele det økonomiske problemkomplekset i et nytt og avklaret lys.
Så lenge jeg lever vil jeg være optimistisk nok til å tro at gjennom slike anstrengelser fra begge sider vil det være mulig å få nyttiggjort den økonomiske vitenskap - tatt i den mest vidtgående og mest krevende betydning - som et grunnlag for den økonomiske politikken.
DEN NORSKE 4 ÅRS-PLANEN AV 1946.
Den prinsipielle forskjell mellom vitenskap og politikk.
Når jeg i det følgende skal forsøke å trenge litt dypere ned i disse prinsippspørsmålene om økonomikkens anvendelse som grunnlag for den økonomiske politikk, er det greiest å ta et konkret utgangspunkt, f.eks. den norske 4 års-planen av 1946. Det vil ikke bli spørsmål om å gå inn på planens detaljer, bare på de store linjene. De er utmerket skikket til å eksemplifisere viktige prinsippspørsmål.
Hovedtankene i denne planen var følgende:
a) Til 1950 å få gjenreist Norges produksjonskapasitet til førkrigsnivået.
b) I løpet av perioden 1946-1950 å få i stand en jamn øking av forbruket slik at det i 1950 har nådd førkrigsnivået.
c) Dette kan bare oppnås ved at det i perioden 1946-1950 er et importoverskudd på rundt regnet en milliard kroner pr. år, altså for hele perioden om lag fire milliarder (beregnet på grunnlag av prisstrukturen fra 1946).
d) Det gjennomføres en viss inntektsutjamning mellom næringene i Norge særlig i den retning at jordbruk og fiske tildeles en større prosent-del av nasjonalinntekten.
e) Det gjennomføres en inntektsutjamning mellom inntektsklassene således at de lavere inntekter blir hevet på bekostning av de høyere.
Ser en nærmere på disse hovedpunktene er det klart at flere av dem henger sammen med objektivt konstaterbare, rent vitenskapelige spørsmål. F.eks. hvor mye kapital vil trengs for å gjenreise produksjonskapasiteten til 1950? Hvor mye av denne kapitalen kan skaffes ved sparing innenfor landet når forbruket skal økes jamt? Hvis disse størrelsene kan anslås med noen grad av nøyaktighet, vil importbehovet kunne beregnes med en tilsvarende nøyaktighet. Hvorledes vil inntektsutjamningen mellom næringene virke på tilbudet av disse næringenes produkter, for det første tilbudet for innenlandsk forbruk, for det annet tilbudet for produktiv anvendelse hjemme og for det tredje tilbudet for eksport? Hvorledes vil utjamningen mellom inntektsklassene virke på arbeidslysten og dermed på tilbudet av arbeid? Det er det samme som å spørre hvorledes virkningen vil bli på skoftprosenten. Og på lysten til å arbeide overtid eller til å anspenne seg ytterligere under akkordarbeid.
Alle disse spørsmålene er rent objektive spørsmål som kan og må angripes med objektive vitenskapelige midler. Det kan hende at svarene ikke blir fullkomne. Det er i så fall fordi vi ikke har hatt et tilstrekkelig pålitelig statistisk materiale å bygge på eller fordi vi ikke har festet oss ved de riktige faktorene eller resonnert riktig om disse faktorene under utforskingen av årsakssammenhengen. Det siste kan vi kortere uttrykke ved å si at vår forklaringsmåte ikke har strukket til. Men i alle tilfelle gjelder det at selve den ting at vi kommer til kort kan beskrives på en objektiv, vitenskapelig måte. Det har en mening å bruke adjektivene “riktig” eller “galt” om de svarene vi her kommer til. Og det har en mening å si at vi vil gjøre et nytt forsøk ved hjelp av nytt statistisk materiale og kanskje nye forklaringsmåter i håp om at vi derved skal komme nærmere til det riktige. Selve begrepet “det riktige” eksisterer som et mål som det går an å ta sikte på og som vi kan drøfte på en objektiv måte. Mange spørsmål som kan reises i tilknytting til langtidsprogrammet av 1946 er av denne vitenskapelige karakter.
Men det er klart at langstidsprogrammet også reiser en rekke spørsmål som slett ikke er av denne art. Som et eksempel ta følgende: Det går neppe an å øke jordbruks- og fiskeribefolkningens levestandard uten at industriarbeidernes levestandard derved blir mindre enn den ville blitt om jordbruks- og fiskeribefolkningens levestandard ikke var blitt øket. Dette er naturligvis ikke det samme som å si at industriarbeidernes levestandard direkte behøver å gå ned. Det kan hende at hele befolkningens levestandard vil kunne heves så sterkt at også industriarbeiderne får noe heving i sin levestandard selv om jordbruks- og fiskeribefolkningen får en kraftig heving i sin levestandard. Men allikevel blir det faktum tilbake at i alle praktisk tenkelige tilfelle vil levestandardhevingen for industriarbeiderne måtte bli desto mindre jo sterkere hevingen for jordbruks- og fiskeribefolkningen er. Er det “riktig” å la levestandardshevingen fordeles på denne måten? Det finnes åpenbart ikke noen objektiv, vitenskapelig måte å avgjøre dette spørsmål på. Her kommer det inn en avveiing av menneskelige velferds-interesser. Og den kan bare avgjøres i det vurderingsmessige, det vil i siste instans si i det politiske plan. En kan altså ikke si at det er i vitenskapelig forstand “riktig” at jordbruks- og fiskeribefolkningens levestandard heves på bekostning av industriarbeidernes, men en kan si at det er i menneskelig forstand rettferdig . En slik fordeling er i overensstemmelse med vår samkjensle. Vi vil at ingen grupper skal ha vesentlig dårligere levevilkår enn de andre grupper i samfunnet.
Denne forskjellen mellom det vitenskapelige og det politiske element i problemstillingen må vi holde oss klart for øye. Den er selve grunnlaget for en saklig drøfting av de økonomiske problemene. Det er ingen lett sak alltid å holde linjen klar. Men vi må iallfall streve etter det så godt vi kan.
Forskjellen mellom det vitenskapelige og det politiske gjør seg gjeldende både når det er tale om de store retningslinjene og når det er tale om detaljene i en problemstilling. På den måten kommer vårt arbeid med de økonomiske problemene til å falle i fire atskilte trinn.
Først har vi den generelle sammenhengsanalyse. Her søker vi på objektivt vitenskapelig grunnlag å redegjøre for forskjellige faktorer og de forskjellige slags sammenhenger vi må regne med. Dels er det rent bokholderimessige eller nasjonalregnskapsmessige sammenhenger som f.eks. den ting at nasjonal-forbruk og nasjonal-sparing tilsammen er lik hele nasjonalproduktet og aldri kan bli lik noe annet. Og den ting at nasjonal-sparingen igjen er summen av hjemmeinvesteringen og endringen i vårt gjeldsforhold til utlandet (den siste endring kan være enten positiv eller negativ). Dels er det hva en kunne kalle struktursammenhenger - adferdsrelasjoner eller rent teknisk betonte sammenhenger - f.eks. den ting at etterspørselen etter forbruksgoder avhenger på en bestemt måte av forbrukernes inntekts- og formuesforhold, av de gjeldende priser, av forventningene om prisendringer o.s.v., eller den ting at produksjons-teknikken og importmulighetene setter bestemte grenser for hva som kan oppnås i retning av øket nasjonalprodukt hvis det skjer en øking i sysselsettingen o.s.v. Å redegjøre på objektivt grunnlag for disse og liknende sammenhenger er oppgaven for den generelle sammenhengsanalyse.
For det annet har vi den generelle målsettingsanalysen. Dette er den grunnleggende del av den politiske oppgave. Her gjelder det f.eks. å formulere slike generelle mål som vi har i langtidsprogrammet av 1946 om inntektsutjamningen mellom næringene og mellom inntektsklassene.
For det tredje har vi utredningen om virkemidlene. Her kommer igjen det vitenskapelige i motsetning til det politiske syn i forgrunnen. Men arbeidet blir nå av mer spesiell art. Ut fra de alminnelige direktiver som er formulert i den generelle målsettingsanalysen, blir det nå vitenskapens oppgave å gjennomarbeide og legge fram systemer av alternative virkemidler. Hvert alternativ vil være karakterisert av spesielle sidevirkninger som en kanskje ikke tenkte på da en stilte opp de generelle målene, men som det nå gjelder å få skarpest mulig fram, slik at de som i siste hånd skal avgjøre spørsmålene, har alle konsekvensene mest mulig klarlagt.
Til slutt, for det fjerde, har en avgjørelsen om virkemidlene. Nå gjelder det det endelige valg av de økonomisk-politiske foranstaltninger. Det politiske element kommer her sterkt i forgrunnen. En må vurdere de utredede alternativer mot hverandre. F.eks., skal sidevirkning nr. 1 (knyttet til alternativ I) ansees som mer ønskelig enn sidevirkning nr. 2 (knyttet til alternativ II)? I siste hånd blir det den lovgivende og den bevilgende myndighet som avgjør disse spørsmålene eller bestemmer hvem som skal treffe avgjørelsene. Selv om disse endelige avgjørelser i siste instans blir politiske, vil de likevel i høy grad være tilrettelagt ved det forutgående vitenskapelige arbeid. De bør i allfall være det. Bare hvis avgjørelsene på denne måten er blitt .tilrettelagt ved et forutgående vel utført vitenskapelig arbeid, vil de gi uttrykk for en bevisst politikk som kjenner mål og midler. Bare i det tilfelle er det noen sjanse for at avgjørelsene virkelig skal føre til de resultater en ønsker seg.
I en følgende artikkel skal jeg gå litt nærmere inn på den analyse-teknikken som dette fører til.
DET ANALYTISKE GRUNNLAGET FOR EN RASJONELL ØKONOMISK POLITIKK
Nasjonalbudsjettet er det første skritt mot en økonomisk samgripingsanalyse.
Nasjonalbudsjettet gir en oppstilling som viser hvorledes mange små og store poster samler seg til hovedposter. Og nasjonalbudsjettet viser også hvilke definisjonsmessige forbindelser som eksisterer mellom forskjellige slike hovedposter. Det viser f.eks. at vår nasjonalinntekt er lik summen av vårt hjemmeforbruk, vår nettohjemmeinvestering og vårt eksportoverskudd tatt i videste betydning. Den siste størrelsen kan være positiv eller negativ, i etterkrigsårene har den vært sterkt negativ, dvs. vi har hatt et importoverskudd. Vi er altså stilt overfor en ubønnhørlig sammenheng mellom fire fundamentale størrelser: nasjonalinntekten, hjemmeforbruket, nettohjemmeinvesteringen og eksportoverskuddet, eller, om en vil, importoverskuddet. Hvis vi ikke kan drive nasjonalinntekten opp og hvis vi ikke vil la hjemmeforbruket gå vesentlig ned, er det umulig å presse nettohjemmeinvesteringen opp uten at vi har et stort importoverskudd. Dette og mange andre fundamentale sammenhenger tvinges vi til å se i øynene når vi studerer nasjonalbudsjettet. At vi tvinges til å se disse ting i øynene er noe av den aller viktigste tjeneste nasjonalbudsjettet yter oss.
I nasjonalbudsjettet får vi også stifte bekjentskap med berekninger over hvorledes de forskjellige tallene antagelig vil bli i de kommende år. Disse berekninger kan være programposter som mer eller mindre direkte gir uttrykk for beslutninger om bestemte økonomisk-politiske tiltak, eller de kan ha karakteren av prognoser over hva en antar vil skje. I mange tilfelle er det forresten ikke så stor forskjell som en skulle tro mellom disse to synspunktene da jo beslutninger om en bestemt politikk innenfor ett område av det økonomiske liv ofte har nokså bestemte følger for hva som vil skje innenfor et annet område, selv om dette annet område ikke er direkte kontrollert.
Forholdene på et økonomisk område virker altså inn på forholdene på et annet, og det ikke bare i den forstand at det mellom mange av størrelsene eksisterer de definisjonsmessige sammenhenger som framgår av nasjonalbudsjettet, men også i en mer dyptgripende årsaksbetydning. Dette er selvsagt noe som de som stiller opp nasjonalbudsjettet alltid har for øye i større eller mindre utstrekning. De må ta hensyn til det i mange tilfelle når de gjør sine prognoser. De må gjøre seg opp en mening om mange slags etterspørsels- og tilbudsforhold, kanskje går de så langt som f.eks. til å studere aldersfordelingen av fiskebestanden før de gjør seg opp en mening om neste års fangst osv. I bilagene til nasjonalbudsjettet finner vi mange verdifulle analyser av dette slag.
Det trengs noe mer.
Men det er umulig å bringe det samlete system av økonomiske årsaksforhold til uttrykk innenfor nasjonalbudsjettets ramme. Det ligger i selve nasjonalbudsjettets karakter. Det sluttresultat som presenteres i nasjonalbudsjettet, gir bare uttrykk for et enkelt alternativ, for en bestemt konstellasjon av hele den nasjonale økonomi, en konstellasjon som er beskrevet ved den spesielle samling av tall nasjonalbudsjettet inneholder. I høyden kan nasjonalbudsjettet gi et par eller noen få alternativer, f.eks. et prinsipalt og et subsidiært alternativ. En undersøkelse av et helt spektrum av alternativer er ikke mulig innenfor nasjonalbudsjettets ramme. Framstillingen av alternativer må i nasjonalbudsjettet alltid bli noe i retning av et unntak.
For den som vil forsøke å gi en samlet beskrivelse av de økonomiske årsaksforholdene i samfunnet er imidlertid dette å studere et helt spektrum av alternativer nettopp hovedsaken. Det å klarlegge årsaksforhold må jo nemlig alltid bli en tankeoperasjon av denne art: Hvis de og de forhold er slik og slik, så vil de og de andre forhold måtte være slik og slik, eller med en sannsynlighetsmessig formulering som kanskje passer bedre for de samfunnsøkonomiske forhold: Hvis de og de forhold er slik og slik, så vil vi ha den og den sannsynlighet for at de og de andre forhold kommer til å arte seg slik og slik. Innholdet i årsaksanalysen er altså det at en systematisk studerer alternativer, mange alternativer.
Analogien med en komplisert maskin.
En kan illustrere forholdet ved å tenke på en stor komplisert maskin med mange slags tannhjulsoverføringer, stempelstangs-bevegelser osv. En gitt nasjonalbudsjetts- eller nasjonalreknskapsoppstilling er å jamføre med en bestemt konstellasjon av hele maskineriet, konstellasjonen er beskrevet derved at stillingen av hvert enkelt tannhjul og hver enkelt stempelstang osv. er angitt. Hvis vi vil forsøke å finne ut hvilke midler vi har til å få brakt maskineriet inn i en bestemt konstellasjon eller å få det til å bevege seg på en bestemt måte ut fra en gitt utgangsstilling, må vi studere arten av selve overføringsmekanismene i systemet, dvs. arten av de tannhjulsoverføringer, stempelstangsbevegelser osv. som danner strukturen i systemet. Denne strukturen kan bare beskrives ved at vi ser på alternativer, mange alternativer.
Ingeniøren beskriver strukturen av sitt maskineri ved mer eller mindre forenklete modeller. Det vesentlige i maskineriets virkemåte kan han kanskje få fram ved en meget forenklet modell. Deretter kan han komplisere bildet mer og mer til han til slutt lager detaljtegninger hvor alle de minste finesser i maskineriet er kommet med.
På liknende måte må økonomen gå fram når han vil forsøke å forklare virkemåten i det økonomiske samfunnsmaskineriet. Han lager seg en modell eller rettere sagt en hel serie med modeller. Til å begynne med kanskje en temmelig forenklet modell. Etter hvert modeller med flere og flere detaljer.
Analogien med det mekaniske er selvsagt ikke fullkommen på alle punkter. Ofte vil en jamføring med det biologiske være like god eller bedre. Når økonomene på denne måten opererer med modeller hvor enkeltindividene forutsettes å reagere på den og den måte overfor påvirkninger av forskjellig slag, er det selvsagt ikke slik å forstå at økonomene tror at disse enkeltpersonene setter seg ned og rekner ut hvorledes de skal handle for å være i overensstemmelse med det økonomiske skjema. I praksis er ofte reaksjonene hos de enkelte personer nesten ubevisst. Likevel kan modeller med bestemte forutsetninger om individenes handlingsmåte være berettiget.
Det avgjørende ved modellkonstruksjonen er både for ingeniøren og økonomen at modellen blir realistisk i den forstand at den blir brukbar. Det kan i siste instans bare avgjøres ved å se hen til hva det er en vil oppnå ved modellen. En modell som er realistisk i relasjon til ett formål, er det kanskje ikke i forhold til et annet formål. Ganske særlig må det advares mot å tro at modellen alltid er desto mer realistisk jo flere detaljer den inneholder. Det å trekke inn detaljer vil nemlig alltid gå på bekostning av oversiktligheten. Det vil som regel bli vanskeligere å se klart hvorledes de tingene en har trukket inn, henger sammen. Og dette å kunne forstå sammenhengen mellom de tingene en snakker om, er en minst likeså viktig bestanddel av det å være realistisk som at en klarer å regne opp en masse konkrete detaljer.
Helhetsoppfatningen av problemet mangler.
Jeg tror jeg vil våge den påstand at dette med å forstå sammenhengen mellom de begrepene og størrelsene en har valgt å tomle med er viktigere for tiden enn noe annet. Det er forståelsen av sammenhengen, av helheten, som for tiden er minimumsfaktoren i den offentlige drøfting av de økonomiske problemene. Det gjelder både i vårt land og mange andre steder.
Det er uhyggelig å se hvor gjennomsyret folket fremdeles er av fiksjonsøkonomisk tenking og hvorledes den offentlige diskusjon fremdeles mangler en rasjonell helhetsoppfatning av de økonomiske sammenhengene. I en atmosfære av konvensjonalitet drøfter en f.eks. enkeltproblemer som det om subsidiene “bør” settes opp eller ned med et par hundre millioner uten at en for alvor gjør seg klart at dette spørsmålet bare er en side av et samlet problemkompleks som på en gang omfatter pris- og lønnssystemet, alle de direkte og indirekte skatter, inntektsfordelingen og skattesystemets virkninger på viljen til arbeidsinnsats, på etterspørselspresset for de forskjellige store varegrupper, på undraingspressene for de forskjellige skatter osv., et problemkompleks hvor det ikke er mulig å nå et fornuftig resultat ved å rive ut en enkelt av faktorene.
Vi må ta et nytt og dristig steg.
De økonomiske problemer er vanskelige, ikke bare fordi de rommer interessemotsetninger, men også fordi de erkjennelsesmessig er så kompliserte at de ikke kan drøftes uten ved at en bygger opp en særskilt debatteknikk. Jeg tror det demokratiske samfunnet nå er kommet til et punkt der vi, for å komme videre, må gjøre et langt og dristig steg, som kommer til å bety noe meget mer radikalt enn dette med nasjonalbudsjettering. Jeg mener radikalt i betydningen av ukonvensjonelt debatt-teknisk, ikke i betydningen av radikalt i motsetning til konservativt med hensyn til økonomisk-politiske avgjørelser. Jeg tror vi må bygge opp økonomiske modeller - vi kunne kalle dem samgripings-modeller - som er spesielt utformet med sikte på å belyse hvorledes de dagsaktuelle økonomisk-politiske spørsmålene henger sammen. Og så må det bli en fast praksis at før enhver viktig sak får sin endelige avgjørelse av de ansvarlige politiske instanser, kommer representanter for de politiske partier, hver med sin stab av økonomiske og statistiske rådgivere, sammen til en rundbordkonferanse omkring en modell avpasset for formålet.
Det vesentlige i en slik debatt-teknikk er utarbeidingen av den analytiske modellen. Det er denne utarbeidingen som er det nye, håpefulle element. Det har ingen hensikt uten videre å sammenkalle representanter for de politiske partier bare for at de seg imellom kan forsøke å finne ut av hvorledes vanskelige økonomiske problemer skal løses. En kan si på forhånd hva som vil komme ut av en slik drøfting. Skal det komme en virkelig fornyelse, må det skje ved en ny teknikk hvor en får tatt inn alt en har av vitenskapelige ressurser på det sosialøkonomiske området samtidig som de ansvarlige politiske organer beholder ansvaret for den endelige avgjørelse.
Jeg tror at en fornyelse på dette område er mye viktigere enn de forskjellige forfatningsreformer som har vært drøftet, f.eks. oppløsningsrett overfor nasjonalforsamlingen, tilbakevenden til en mer stabil regjeringspraksis hvor nasjonalforsamlingen ikke så lett kan kaste en regjering, en utstrakt bruk av folkeavstemning osv. Det kan kanskje være noe godt (og noe dårlig) i mange av disse tankene, men ingen av dem treffer det som i vår tid er minimusfaktoren i det økonomisk-politiske liv, nemlig den ting at vi må presse oss videre fram mot den rent objektive vitenskapelige erkjennelse av de vanskelige økonomiske problemene og gjøre det på en slik måte at denne nye erkjennelse mest mulig direkte kan nyttiggjøres av de politiske organer.
Hva vil en samgripingsmodell kunne gi oss?
La meg ta noen eksempler for å illustrere karakteren av det en slik analytisk modell kan gi. La oss f.eks. se på situasjonen i en depresjonstid. Noen vil kanskje være tilbøyelig til å si: “ Det gjelder å senke arbeidslønnen, for det vil skape økte fortjenester og dermed øke bedriftens lyst til å holde virksomheten i gang eller øke den.” Andre vil si: “Tvert imot, det gjelder å øke arbeidernes kjøpekraft og dermed stimulere etterspørselen. Bare gjennom en slik stimulering av etterspørselen vil virksomheten kunne bli holdt i gang og kanskje bli økt.”
La oss foreløpig se bort fra de sosiale målsettinger som kan komme inn her og bare holde oss til det objektive spørsmålet om hvorledes beskjeftigelsessituasjonen og konjunktursituasjonen sannsynligvis vil bli påvirket.
Hvilken av de to nevnte påstandene er riktige i forhold til dette objektive spørsmålet? Begge er riktige, men hver for seg bare i en sterkt betinget betydning. Det er riktig at en senkning av lønningene vil øke bedriftenes fortjeneste hvis det ikke samtidig skjer en nedgang i etterspørselen. Men en slik nedgang kan en være praktisk talt sikker på vil bli følgen når lønningene senkes. Omvendt, det er riktig at en økning i lønningene vil stimulere etterspørselen, og dette vil igjen få bedriftene til å holde virksomheten i gang eller øke den hvis det ikke samtidig skjer en nedgang i fortjenesten. Men en slik nedgang i fortjenesten er det meget mulig vil framkomme når lønningene heves. I begge tilfellene er altså de årsaksforholdene som her er nevnt, helt utilstrekkelige til å trekke noen endelige konklusjoner. De kan bare gi foranledning til så betingete konklusjoner at de er nesten verdiløse i forhold til problemet om hva en skal gjøre for å motvirke en depresjon. For å kunne si noe virkelig betydningsfullt om det, må vi mye dypere ned i årsakssammenhengene. Vi kommer ingen veg hvis vi skal bygge på “årsakssammenhenger” som snart kan være av en form, snart av en annen. Skal det være mulig å gjennomføre en saklig debatt om økonomiske mål og virkemidler, må vi grave oss nedover i komplekset av årsakssammenhenger inntil vi finner noen sammenhenger som er stabile (autonome). Det vil si, som er slik at selve formen på årsakssammenhengen blir den samme likegyldig hvilke særskilte betingelser eller forutsetninger vi måtte finne på å opp stille, altså slike årsakssammenhenger som ikke trenger å presiseres nærmere, som beholder en og samme form likegyldig hvorledes vi finner på å resonnere om dem.
I praksis er problemet å finne ned til årsakssammenhenger som er riktige og stabile bortsett fra en del faktorer som vi kan rekne som uvesentlige i forhold til det praktiske problemkomplekset vi er stilt overfor. Vi gjør altså et bevisst utvalg av størrelser som vi bestemmer oss til å ta med i analysen. Og så gjennomfører vi hele analysen innenfor det således fastlagte system av størrelser.
Selve oppstillingen av denne listen inneholder selvfølgelig et visst moment av relativitet. Det at en liste kan oppfattes som relevant og uttømmende for problemet, gjelder bare under forutsetning av at vi har å gjøre med et visst kompleks av institusjonelle og økonomisk-politiske forutsetninger som vi anser for gitt. Men dette kan være forutsetninger av en meget generell karakter som ikke spesifiserer i detalj bestemte økonomisk-politiske foranstaltninger, men bare avgrenser en meget generell klasse økonomisk-politiske systemer.
Modellen må være så generell i sitt opplegg at den ved passende spesialiseringer kan anvendes på en rekke alternative formuleringer av det system av kontrollforanstaltninger som en bestemmer seg til å bruke, det være seg et system med en fullstendig liberalistisk markedsordning eller en eller annen avskygning av en halvkontrollert økonomi eller et meget ytterliggående system hvor en en også kan tenke seg å bruke slike midler som tvangs-sparing, tvangsdirigering av arbeidskraft osv. Jeg reserverer meg uttrykkelig mot å bli tolket som en tilhenger av slike ekstreme tvangssystemer, på samme måte som jeg reserverer mer mot å bli tolket som en ytterliggående liberalist fordi om jeg sier den modellen vi må arbeide med skal være slik at den også kan brukes på disse yttertilfellene. Jeg sier bare at modellen som analytisk hjelpemiddel må være så generell at den tillater drøfting også av disse ekstreme muligheter. Bare på den måten vil det bli mulig å bruke den når en skal drøfte valget mellom forskjellige alternativer. Modellen må kunne avgrense visse alternativer mot visse andre som en kanskje - alt tatt i betraktning - ville komme til å foretrekke hvis en fikk se konsekvensene. Det er ikke analytikerens sak å foreta valget, men å klargjøre valgets konsekvenser for dem som skal foreta valget.
Dette kravet om anvendbarhet overfor en hel skare av mulige formuleringer av kontrollsystemet, gjør at den type av økonomiske samgripingsmodeller jeg tenker på, kommer til å måtte bli temmelig forskjellig i karakter fra mange av de andre modeller en opererer med i den økonomiske teori.
Det kan selvsagt ikke bli tale om å gå inn på dette i detalj i denne forbindelse 1), men det kan være på sin plass å få korrigert en del misforståelser som undertiden gør seg gjeldende.
1) En større avhandling om dette, hvor det bl. a. vil bli redegjort for arbeid utført ved Universitetets Sosialøkonomiske Institutt i Oslo i de siste årene, vil komme i de første numre av det franske fagtidsskrift Revue d'economie politique.
NOEN MISFORSTÅELSER
Misforståelse nr. 1: Om at den økonomiske teori ikke tar hensyn til de “psykologiske” faktorer.
Det er en vanlig innvending mot økonomikkens forklaringsforsøk at de økonomiske handlingene er påvirket av “psykologiske” faktorer, og at dette er noe økonomene ikke tar hensyn til, men burde ta hensyn til.
For en stor del skyldes denne innvendingen rett og slett manglende kjennskap til strukturen i det økonomisk-teoretiske resonnementet. Det psykologiske er i stor utstrekning bygd inn i og tatt hensyn til i de økonomiske modellene. Hele etterspørselsteorien, teorien om bedriftenes motiveringer osv. er - iallfall i de moderne former av teorien - fulle av “psykologiske” momenter. Når mange ikke ser dette, skyldes det formodentlig i de fleste tilfelle at de ikke gjenfinner den “psykologiske” sjargong. De glemmer at økonomen for sine formål må skjære igjennom all verbalisme og sekterisme på de enkelte fagområder han henter tilfang fra. Han bare nytter det som kan ha verdi for hans egen problemstilling og han må formulere dette på sin egen måte slik at det mest mulig effektivt passer inn i hans samgripingsanalyse. I denne forbindelse blir det “psykologiske” bare en etikett.
Likeså vel som en kan si at det “psykologiske” påvirker det “økonomiske”, kan en si det omvendte. Ja, det er et spørsmål om det ikke vil være riktigere å si at den “psykologiske” analyse ikke går dypt nok. Økonomen må dypere ned. Han må ha tak i de årsaksforbindelser som viser hvorledes de “psykologiske” reaksjoner hos en person igjen avhenger av visse bakenforliggende årsaker, nemlig disse ting i det økonomiske miljø som omgir personen. Har økonomen fått tak i disse ting i det økonomiske miljø, da har han fått tak i noe som inkluderer virkningene av det “psykologiske” og gjør det på en måte som fra økonomens synspunkt er mer vesentlig, som gir større og mer direkte muligheter til å formulere de regelmessigheter som er det sentrale i økonomenes arbeid.
Dette betyr naturligvis ikke at økonomen skal lukke seg ute fra forbindelsen med psykologene. Tvertimot. Men økonomen må bare - med så lite tidsspille som mulig - først få sortert ut alle de tingene i den psykologiske analyse som bare er en annen etikettering på noe økonomen allerede har tatt hensyn til. Og dernest må han omformulere det øvrige på en slik måte at det kan tjene de spesifikke oppgaver økonomen er stilt overfor i samgripingsanalysen.
Misforståelse nr. 2: Om at de “psykologiske” faktorer skaper uregelmessigheter.
En annen innvending - ofte mer eller mindre uklart forbundet med den første - er at fordi mye av menneskenes økonomiske handlinger er påvirket av “psykologiske” faktorer blir de så uregelmessige at det vanskelig kan stilles opp noe omfattende forklaringssystem for dem.
Jeg skal ikke her gå inn på at dette argumentet - om det var riktig - ikke bare ville ta bort grunnlaget for en fornuftig utformet samgripingsteori, men også ville ta bort grunnlaget for den slags økonomiske teorier som eksponentene for denne “psykologiske” innvending selv pleier å lansere med stor overbevisning.
Her skal jeg bare ta opp den erkjennelsesmessige grunn-misforståelsen som innvendingen bygger på. Denne grunn-misforståelsen gjelder hva det er samgripingsanalysen vil forklare. Misforståelsen kan kanskje illustreres ved et eksempel (som jeg med fri omskriving henter fra noe Bertrand Russel engang sa i en samtale med universitetsstipendiat Gunnar Bøe): Det ville være meget vanskelig å forutsi ruten for en bestemt drosjebil en dag i London. Men det å løse et slikt problem har heller ingen betydning (hvis en da ikke tilfeldigvis forsøker å oppklare et bestemt mord-drama el. likn.) Det som har betydning, er å kunne forutsi omtrentlig trafikktettheten på visse viktige punkter i byen på visse tider av døgnet. Eller å forutsi omtrentlig hva trafikktettheten på visse punkter ville bli hvis en stengte visse nærliggende trafikk-årer, eller åpnet nye. Og slike problemer kan løses . De kan løses med en ganske stor grad av sikkerhet når en bruker passende statistiske metoder. Og disse problemene må løses av de myndigheter som er ansvarlige for trafikkens avvikling.
Mange av de problemene en står overfor i økonomikken er av den samme art og kan løses ved liknende metoder. F.eks., hvis det foretas endringer i priser, lønninger, skatter, subsidier osv. kan en med ganske høy grad av sikkerhet berekne en rekke virkninger som vil komme i stand, fordi mange enkeltpersoner og enkeltbedrifter reagerer overfor det sett av data som er gitt ved den nye situasjon. Hver av disse enkeltpersoner eller enkelt-bedrifter vil kanskje ha følelsen av å handle fritt under de gitte betingelser. Men det forhindrer ikke at det tilsammenlagt, statistisk, vil framkomme regelmessigheter i totalresultatet. Det er først og fremst disse regelmessigheter i det forventede totalresultat en må bli klar over når en skal ta standpunkt til foreslåtte økonomisk-politiske foranstaltninger. Og særlig er det spørsmål av “hvis” typen en her møter. En trenger å vite svaret på spørsmål som dette: Hvis vi gjør det og det, hva vil da følgen bli med, hensyn til de og de hovedgrupper av samfunnsøkonomiske masse-fenomen.
Det å forutsi den historiske utvikling uten å kjenne noe annet enn en viss initialsituasjon, er en oppgave av en helt annen art. Skal en gå løs på den må en også se på hvorledes visse særlig innflytelsesrike enkeltpersoner kan komme til å handle, f.eks. minister N. N. eller general P. P. osv. Dette med å forutsi historieforløpet uten å spesifisere betingelser av “hvis”-typen, er imidlertid ikke den sentrale oppgave for økonomen. Det er iallfall ikke den oppgaven jeg drøfter her.
Den oppgaven samgripingsmodellene skal være et verktøy for å løse, er på en gang mer beskjeden og mer krevende enn den oppgaven en står overfor når en vil forutsi utviklingen uten “hvis”- betingelser. Samgripingsmodellenes oppgave er mer beskjeden fordi det som kreves bare er at en her skal kunne si noe om et betinget spørsmål: Hvorledes vil det gå hvis en i dette bestemte samfunnet treffer de og de bestemte økonomiske foranstaltninger. Og den er mer krevende fordi en forlanger at svaret skal kunne gis med en mye høyere sikkerhetsgrad enn den en venter av en spåmann i verdenshistorie. En venter en sikkerhetsgrad som kan nærme seg til den en har i naturvitenskapene.
Problemstillingen innenfor den gruppe av spørsmål i økonomikken en søker å belyse med en samgripingsmodell er metodisk nesten nøyaktig den samme som den en møter i naturvitenskapene. Ingen ville falle på å forlange av en kjemiker at han skulle kunne forutsi hva som kommer til å skje i de og de reagensglass på det og det laboratorium mellom kl. 12 og kl. 14 i morgen. Dette avhenger jo nemlig bl.a. av hvilke personer som kommer til å gå på laboratoriet den dagen og av hva de kan finne på å gjøre. Det en krever av kjemikeren er at han skal kunne svare på spørsmålet om hva som vil skje hvis de og de stoffer blandes sammen under de og de betingelser.
Bare hvis økonomikken kan nå en sikkerhetsgrad som i slike betingete spørsmål kan nærme seg til den en har i naturvitenskapene, vil den kunne bli et virkelig grunnlag for den økonomiske politikk. Denne sikkerhetsgraden i de betingete spørsmål er økonomikken nå på veg henimot.
Denne sikkerhetsgraden vil aldri kunne nås ved alminnelig verbalisme. Den krever innsatsen av et stort analytisk apparat hvor en også må operere med skarpe kvantitative begreper. Mange kan synes at dette er brysomt og ubehagelig. Det blir jo ikke lenger så lett å snakke friskt i veg. Det er alltid brysomt å skulle løse en vanskelig oppgave på skikkelig vis. Den store og krevende oppgaven en står overfor i samgripingsanalysen kan bare løses gjennom hårdt arbeid og nøyaktighet og samvirke i forsker-grupper hvor de forskjellige slags innsikter og metodiske forutsetninger er presentert.
Misforståelse nr. 3: Om tall og menneskeskjebner.
Undertiden - heldigvis ikke så ofte - kan en få høre noe slikt som at disse “teoretikerne” bare tenker på tall og ikke bryr seg om de menneskeskjebner og den menneskelige velferd som ligger bak tallene.
Dette er på en gang den dummeste og den mest urettferdige beskyldning som noensinne er blitt formulert mot “teoretikerne”. Den er en fullstendig miskjenning av det arbeid som pågår. Hvis det først blir spørsmål om sosial samvittighet, tror jeg nok trygt en kan si at den er minst like våken hos “teoretikerne” som hos noen andre.
Beskyldningene mot de økonomiske “teoretikere” om mangel på sans for menneskeskjebner illustreres ganske godt ved en analogi med et annet vitenskapsområde: Medisinen. Når en kirurg eller en indremedisiner skal gjøre seg opp en mening om verdien av et inngrep eller et medikament, vil han ofte se på dødsfallsprosenten henholdsvis med og uten dette inngrep eller medikament. Hva ville en si om en utenforstående person som kom med et slikt angrep: “Den slemme legen. Dette er jo ikke et spørsmål om tall, men om menneskeskjebner.”
Analogien er fullstendig, ikke minst fordi legens og økonomens slutninger etter hvert mer og mer blir underbygget med nøyaktig de samme slags matematisk-statistiske metoder.
Sammenfatning og konklusjon.
For å stabilisere demokratiet trenges en ny debatt-teknikk om de økonomiske samfunnsproblemene. Den må bygge på det beste og fremfor alt på det mest moderne en har av økonomisk-vitenskapelige teorier. Disse teorier må formuleres kvantitativt (statistisk), og de må utformes som en samgripingsanalyse. Det vil si, det sentrale i analysen må være å få fram helheten i problemstillingen, få fram hvorledes alle faktorene henger sammen. Samgripingsanalysen må bli utformet slik at dagens aktuelle spørsmål blir brakt fram i skarpest mulig relieff og med så stor forenkling at det blir mulig å holde oversikten . Og drøftelsene må sammenfattes på en slik måte at det vesentlige i resonnementet blir forståelig for flest mulig.
En slik samgripingsanalyse kan bare gjennomføres ved økonomenes hjelp. Men økonomene skal ikke være de ansvarlige for avgjørelsene. De skal bare arbeide som eksperter. Avgjørelsene skal nå som før ligge hos de demokratiske, politiske organer. Det burde bli en fast praksis at ikke noe stort økonomisk-politisk spørsmål fikk sin avgjørelse før representanter for de politiske partier med sine økonomiske rådgivere var kommet sammen til en rundbords-konferanse omkring en samgripingsanalytisk modell.
Kåre N. Edvardsen (2001) Ragnar Frisch: An annoted bibliography, Report 4/2001, Frischsenteret, ISBN 82-7988-026-7
Ragnar Frisch (1946) Redelighet og demokrati, Universitas, nr 10 september, vol 1.
Ragnar Frisch (1949) Hvorfor saklighet?, Arbeiderbladet 14.12.
Ragnar Frisch (1951) Økonomisk demokrati, Arbeidernes Opplysningsforbund
Ragnar Frisch (1961) Hva er demokrati?, Sosialøkonomen nr 1 vol. 15
Ragnar Frisch (1961) Det uopplyste pengevelde, Sosialøkonomen nr 7, vol. 15.
Ragnar Frisch (1961) Tenkningens slave, ikke dens herre, Memorandum av 8. juni fra Sosialøkonomisk Institutt, Oslo
Preben Munthe (1992) Norske økonomer - Sveip og portretter, Universitetsforlaget ISBN 82-00-21616-0
Pierre Joseph Proudhon (1840) Qu'est-ce que la propriété? ou Recherche sur le principe du Droit et du Gouvernment - What is Property? An Inquiry into the Principle of Right and of Government, France.
Pierre Joseph Proudhon (1863) Du principe fédératif et de la nécessité de reconstituer le parti de la révolution - The Federal Principle, France.
Bertrand Russel (1919) Roads to Freedom - Socialism, Anarchism and Syndicalism, (1918, revised 1919) George Allen & Unwin LTD, London.
Diego Abad de Santillan (1936) El organismo economico de la Revolución, Espanã.
Mads Strand og Hans Petter Aastorp (1973) Anarkistisk lesebok - En antologi, Pax Forlag ISBN 82-530-0519-9.
Henrik Wergeland (1844-45) Samlede skrifter IV. Avhandlinger, opplysningsskrifter, 7. Bind
George Woodcock (1979): Anarchism, Penguin Books.
Jens H. Østmoe (1988) O mapa politico e económico: perspectivas de mudança dos sistemas de produção e distribuição, i Tecnologia E Liberdade, red.: J.M. Carvalho Ferreira, J. Freire og M.S. Pereira. Editorie Sementaira, Lisboa, portugisisk tekst.